Trollbandt elevene: – Jeg definerte meg selv som verdens mest verdiløse menneske

Fredag ettermiddag fikk VG1-elevene ved Søgne videregående skole et sjeldent ærlig og gripende møte med Ingeborg Senneset – forfatter, journalist og samfunnsdebattant.

Senneset har mottatt en rekke priser, blant annet NTBs språkpris, Mensaprisen, Årets Gullpenn og Fredrikkeprisen – blant annet for sitt arbeid med å sette spiseforstyrrelser på dagsordenen, og for å løfte fram vitenskap, fakta og ytringsfrihet.

Denne fredagen besøkte hun skolen som en del av Bjørnson i Søgne, en festival i regi av biblioteket og Søgne gamle prestegård. Festivalens hovedtema, å bruke sin stemme, harmonerte perfekt med det budskapet Senneset formidlet:

Å våge å være åpen om det vanskelige. Å tørre å mene noe – og å si det høyt.

– Jeg definerte meg selv som verdens mest verdiløse menneske, åpnet hun foredraget med.

Fra mørke tanker til meningsfull stemme

Ingeborg Senneset (40) er utdannet sykepleier og har vært journalist i Aftenposten i tolv år. Hun har markert seg som en tydelig stemme i samfunnsdebatten, og engasjerer seg i temaer som helse, psykiatri, antisemittisme, alternativ medisin, menneskerettigheter og ytringsfrihet.

Men veien dit har vært alt annet enn lett.

– Jeg begynte med selvskading allerede på barneskolen. Det ble min måte å regulere følelsene mine på, fortalte hun.

Hun beskrev en oppvekst preget av tvangstanker, anoreksi, ADHD – og en stadig sterkere følelse av utenforskap.

– Jeg har alltid vært glad i mennesker, og får lett venner. Likevel slapp jeg ingen helt inn. For hvis noen kom for tett på, ville de jo oppdage hvor mislykket jeg egentlig var, sa hun til forsamlingen.

Tre år som innlagt pasient

Etter sykepleierstudiene ble hun innlagt på psykiatriske institusjoner – først ved regionale sentre for spiseforstyrrelser, og senere ved Østmarka i Trondheim.

Til sammen tilbrakte hun tre år som innlagt pasient, i perioder som strakk seg fra noen måneder til to år.

– Det var først ved det tredje sykehuset at jeg virkelig følte meg sett. Der ble jeg møtt som noe mer enn diagnosene mine. Jeg fikk tillit til behandlerne.

– De så ikke bare en jente med anoreksi – de så mennesket bak, fortalte hun.

En psykolog spurte hva hun var opptatt av. Det enkle spørsmålet skulle bli et vendepunkt.

– Jeg ante ikke hva jeg skulle svare. Jeg trodde det eneste riktige svaret var at jeg burde være opptatt av å bli frisk.

Men psykologen Bjørn Angvik, hadde merket seg én ting: Ingeborg måtte alltid få med seg NRK Dagsrevyen klokken 19.

– Kunne det være at jeg var interessert i nyheter?

Det var det.

– Vi snakket mer om Syria og 22. juli enn om symptomer og feil. Og parallelt med dette, jobbet vi også med den fysiske helsen. Det var en lang og krevende prosess, sa hun.

Skriving ble hverdagen

På samme tid begynte Senneset å blogge. Allerede i 2009 lå hun på bloggtoppen.

– Bjørn oppfordret meg til å utforske det videre – skrivingen, engasjementet, det jeg brant for, fortalte hun til en lyttende forsamling.

I 2017 ga hun ut boken Anorektisk, basert på dagbøker og blogginnlegg fra innleggelsestiden. Boken ble en bestselger og gjorde Senneset til en sentral stemme i debatten om psykisk helse. 

I 2023 fulgte hun opp med barne- og ungdomsboken Ordbok for overlevelse.

– Jeg kan ikke velge bort symptomene mine eller fortiden min. Det er ikke sånn at man bare blir frisk – og så går videre. Følelsene henger med. Jeg er bare et menneske. Ingen av oss er feilfrie, sa hun.

– Men jeg gjør friske ting. Det kan alle gjøre, uansett hvor man står i livet.

I løpet av 45 minutter satt rundt 150 VG1-elever musestille. Ikke helt hverdagskost på en videregående skole.

Hun fortalte også om følelsen av aldri å strekke til:

– Jeg føler sjelden at jeg mestrer det jeg gjør. Det overrasker meg at folk mener jeg er flink. Man går på trynet mange ganger i livet. Det viktigste er å ikke slå seg selv for hardt i hodet når det skjer – men å prøve igjen. Det prøver jeg fortsatt å lære meg.

Et klart råd – og en viktig oppfordring

Til ungdommen hadde hun tydelige råd:

– Ikke tro du kan klare deg alene. Vi er flokkdyr. Det er en styrke å be om hjelp.

Og hun avsluttet med en klar oppfordring:

Bry deg om noe større enn deg selv, og si fra hva du mener. Hvis ikke du gjør det, vil noen andre styre og bestemme.  Å bruke stemmen sin kan koste. Men det som er verdifullt, det koster. Prisen vi betaler som samfunn hvis bare de som taler for egen vinning snakker, mens de som bryr seg om andre tier – den er mye høyere.

Senneset er fortsatt en aktiv stemme i samfunnsdebatten. Hun har vært meddommer i Oslo tingrett og satt ni år i styret til Norsk PEN, en organisasjon for ytringsfrihet.

Hun legger ikke skjul på at livet fortsatt kan være krevende.

– Det er tøft å snakke om dette. Men det som er lett å snakke om, er ikke nødvendigvis det viktigste. Det ubehagelige må frem i lyset – ellers blir det bare liggende og vokse.

Etter foredraget kom en elev bort og spurte:

– Er du kjendis?

Hun lo.

– I Norge er det bare kongen som er en ekte kjendis.

Så dro hun videre for å rekke flyet hjem til Oslo – og etterlot seg et rom fylt med stillhet, refleksjon og kanskje et lite snev av mot.