Sa du familietur til gapahuker i Kjellandsmarka?

Denne gangen tar Arnfinn og jeg deg gjerne med til de tre gapahukene som nokså nylig er satt opp i det store turløypeområdet mellom Kjelland og Oftenes, populært kalt Kjellandsmarka. Det er gapahuken på Solodden ved Uffortjønna, den andre er oppe på heia like over, Svarteheia, og den tredje er helt i nord i Eplehagen Steinva, ikke langt fra husene på gården Kjelland.

Solodden

Til gapahuken på Solodden er det mest naturlig å gå inn fra sør. Her er jo dessuten «hovedinngangen» til det store turområdet, som nå som sagt blir kalt for Kjellandsmarka og som står på alle kartene satt opp i området.

Du kjører ut fra Lunde og passerer Leire og Leire dale – altså utover retning Trysnes og Ålo. Vis a vis veien inn til Ausvigheia går en vei inn til høyre, skilt: «Kjellandsheia». 3-400 m lenger borte er en stor parkeringsplass. Her er på en forbilledlig måte satt opp fire kart: Et over ei løype på 3 km, kalt «Repstadløypa 3 km» (kalt slik etter firma Repstad Eiendom som er utbygger i området), et for ei løype på 5 km, kalt «Uffortjønna og Kjellandsvannet rundt 5 km» og ei på 10 km, den siste kalt «Kjellandsmila». Det fjerde er et stort oversiktskart, «Turområde – Kjellandsmarka», med et vell av preparerte turstier og med et lite oversiktskart i hvert «veikryss» med en rød prikk over hvor du befinner deg. Utrolig praktisk! Her skal ingen gå seg vill.

Og stinettet og rasteplasser utbedres fortløpende og bekostes av Repstad Eiendom AS.

Fra kartene og parkeringsplassen går du innover på en grusvei og tar til venstre i første kryss. Bekken fra Uffortjønna og noen myrer renner koselig forbi. Den skal jo bli til Oftenesbekken som renner ut i Torvefjorden ved Bekkeviga lenger ute i sørøst. Ved gapahuken finner du både border/benker, bålpanne og tørr og gratis ved til bruk i bålpanna.

Han ble våt

Furutrærne er flotte, høyreiste og mange, og snart dukker gruppene av trollfigurer som området nå er blitt så kjent for – altså malte steiner – fram fra gjemmestedene. Herlig for både liten og stor; mine barnebarn har vært svært opptatt av dem, for å si det mildt, hver gang vi har gått her. Turen går gjennom granfelt med store dreneringsgrøfter. Ved bekken tar du til venstre. En seksårig gutt jeg hadde med, ble så ivrig da han oppdaget «troll» under brua over bekken her at han like godt plumpet uti!

Kristtorn

Stien går svakt oppover. Her dukker små grupper av kristtorn opp. Det er et varmekjært tre som fins langs kysten mellom Tvedestrand og Molde, omtrent. Noen har et slikt tre også i hagen, og jeg er mange ganger blitt ringt opp der spørsmålet har vært: «Hvorfor kommer det aldri bær på kristtorntreet vårt, det blomstrer jo som bare det hvert år?» Da må jeg be folk gå ut og se på blomstene, om ikke de har støvbærere. De har altså et hanntre. Noen kristtorntrær er damer og noen er herrer. De som får bær, har fruktemne midt i blomsten, og på dem blir der vakre røde bær – ikke de andre.

Om skribentene:

Arnfinn Håverstad har vært pensjonist siden 2017. Fra 1990 arbeidet han med turstinettet i tidligere Søgne kommune, et arbeid som startet med prosjektene Linnåsløypa og Kvernhusløypa. Senere kom Tinntjønnløypa, Eidsveten, Fåmyra, Linnrgrøvan, Kapelløya, Åros strandsti og flere andre prosjekt. Har for tiden en deltidsstiliing i Repstad Eiendom AS med grønnstruktur og tilrettelegging av turstinettet i Kjellandsmarka og er sammen med andre pensjonister stadig engasjert i oppgradering og vedlikehold av turstier i bydelen.

Jostein Andreassen, f. 1949 er pensjonert lærer, lokalhistoriker, forfatter med mer. Han har blant annet skrevet tre bøker om turløyper i Søgne. Den siste kom i november 2022: «25 anbefalte turløyper i Søgne». Den kan fås kjøpt på Intersport på Tangvall.

Spennende steinart

Langs stien oppover mot Uffortjønna, på høyre side i skråninga, går det ei diabasgang, cirka en halv meter tykk. En gang for cirka 250 millioner år siden har fjellet sprukket pga. store spenninger i jordskorpa, og det var da nokså mye vulkanisme i Norge. Glødende lava under stort trykk har strømmet gjennom sprekkene, den har stivnet og siden har de store isbreene slipt ned landet, slik at vi nå kan se noen av disse vulkanske gangene. De har gjerne en litt annen farge enn det øvrige fjellet, som er fire ganger så gammelt, altså en milliard år.

Diabasganger kan best ses på de renvaskede holmene og øyene i bygda, det er mange av dem, og jeg har kartlagt dem i kilometervis. De ses best som en stor, lang og svart (og lavbegrodd) gang på vestsida av Indre Hellersøya utenfor Langenes eller på sørvest-sida av Skarvøya utenfor Ny-Hellesund. Der er de omtrent mannshøye. Folk i steinalderen brukte denne steintypen til økser, kniver og til små avslag for å kutte med. På Skarvøya og ved tversoverdalen Gillerdalen på Riveneset har de hatt «gruve».

Flint

Dette steinslaget er Norges svar på flinten, som ikke fins naturlig her pga. at flint er omdannet kritt. Dette behøver du ikke tro, om du ikke vil, men det er altså tilfelle – har du ikke sett at det som regel er et krittlag utenpå en flintestein? Hvordan er så flint kommet til Norge? Jo, på tre måter:

1. Ved ballastjord/stein fra Danmark eller England i seilskutetida. På Stølen på Hallandvig er det mye fyllmasse etter Danmarksfarten (og mange ballastplanter). Likedan der jeg er vokst opp ved Lundeelva. I brygga var der store flintesteiner og i grusen på veien var det fullt av små. Begge steder drev folkene danmarksfart i stor stil.
2. Ved drivis. I Øresund er det fullt av flintesteiner i fjæra. Ved kalde vintre har noen av dem frosset fast i siden. Når isen løsner, driver så flakene med strømmen fra Østersjøen og videre med Den norske kyststrømmen langs vår kyst. Noen isflak driver i land i Uvår, noen på andre øyer og holmer ytterst i skjærgården. Isen smelter, steinene blir liggende. Jeg har funnet mange! Like nedenfor Lista fyr samlet noen venner og jeg en halv pøs med flint på 10 minutter.
3. Import i steinalderen, særlig Den yngre steinalder. Datidens dansker så potensialet og brukte dyrehorn for å hakke seg ned i krittleiene (det kan ses tuneller den dag i dag), der de tok ut kvalitetsflint fra flintleiene inni «krittfjellene». Dette kunne de bruke i bytte mot rav og skinn, tørket kjøtt og lignende. Kanoer fraktet flinten langs det som siden ble kalt Svenskekysten, noe kom helt hit etter hvert. På steinalderplasser kan vi noen ganger se hauger med «avfallsflint», der en mester har sittet og hogget til dolker, økser, pilespisser og sigder også, da jordbruket tok til her med korndyrking for cirka 6.200 år siden.

Uffortjønna

Noe lenger oppe i stien mot Uffortjønna er det et veiskille, du kan jo gå rundt den fra begge sider. Gå rett fram, var det ikke du som skulle til gapahuken på Solodden? Her er du ved ei vakker tjønn. I sør kan du høre et og annet «kvakk» fra hvitaktige kvinender. Stokkender har jeg også sett, men ikke bever foreløpig. Hva betyr så navnet «Uffortjønna»? Ja, jeg får ikke hjelp av alle oppslagsbøkene mine om stedsnavn, men jeg ser at «Stedsnavnsbibelen» vår, «Navn i Søgne» (Søgne kommune 1989) at det er flere steder nord for Skarpeidbrua som heter noe med «uffor» (side 124, 125 og 226): Ufferbulen, Ufferdalen, Ufferbukta, Ufferkjerret og Ufferkleiva i Åsan/Kallåsen-området. Disse stedene ser ganske utilgjengelige ut, så foreløpig havner jeg på dette forslaget til forklaring: Uffer = uferd = vanskelig å fare der, tilgjengelig.

Bort til Solodden går du på planker med tjærepapp, dette er fordi du ikke skal gli når det har regnet eller når der er is. Våte og isete planker er veldig glatte! Tror du forsyne meg ikke jeg så ei firfisle forleden som lå og varmet seg midt i stien nord for Solodden! Det er bare fjerde ganga jeg har sett en slik, de er sjeldne, synes jeg, «fetteren», stålormen eller sleva, som vi kaller den, er langt vanligere.

Svarteheia

Vil du opp på Svarteheia til gapahuken der, så kan du gå opp fra mange steder, konferer kartet, fra vest kan du gå to steder, fra nord og fra nordøst (sørenden av Kjellandsvannet). Fra Uffortjønna og opp er det litt bratt, men det er trapper og tau å holde seg i. Legg merke til alle trollene og ikke minst bukkene Bruse på et fallent tre! Du kan også gå opp bak gapahuken på Solodden. Litt bratt der også.

Øverst på Svarteheia er det som på Solodden, griller, benker, tørr ved og veldig trivelig. På toppen har du ikke den idyllen som ved tjønna, men du har vakker utsikt, fra øst mot vest Leireheia (med ei gammel mast ytterst), Amfenesheia, Skarpøya, Hundsøya, Sådøya, Songvår, Borøya-området med Okse, Gjeve og Uvår ute i sørvest.

Eplehaven/Steinva

Vil du til Eplehaven/Steinva nær husene på Kjelland, går du inn fra nord og parkerer bilen ved Kjellandsbrua. Med en gang du har passert brua over den tidligere motorveien, se skilt og gå ned til venstre. Snart er du i en del av Otto Kjelland (1871-1954) sin gamle eplehage. Den var viden kjent i sin tid. Veien som kom i 1976, ødela den nordligste delen. Dette området er nærmest perfekt å gå på tur i for en skoleklasse eller en familie, med gapahuk, griller, benker osv. Her ble altså for kort tid siden 100 trær fjernet. Nye frukttrær ble plantet, det ble satt opp fuglemater og stier ordnet i stand. Videre kom så gapahuk og redskapsbod. Klippere og utstyr ble kjøpt inn, og det ble etablert en venneforening. Denne vedlikeholder hagen. Kjøp av grunn og opparbeidelse sto Repstad Eiendom AS for. Kristiansand kommune bekostet klippere og annet utstyr. Det var Tangen videregående skole som satte opp redskapsbua. Haven er en viktig del av området, der fortelles det om dens historie og hva som er gjort av arbeid nå i ettertid. For 70 år lå Steinva brakk før den nå ble restaurert. Her kan du slå deg til en stund! Vips! Du er du midt i eventyret. Her kan du også forsyne deg av gratis ved til bålpanna!

Noen ord om botanikken langs løypene

I Uffertjønna blomstrer cirka 1. juli vannliljer, hvit nøkkerose. Nydelig! Den gule utgaven er fåtallig på sørsida. Langs stien dukker nå opp en 20-30 cm høy blomst med hvitt eller rød-lilla aks – det er flekkmarihånd (bladene er svartflekkete). Det er en orkidé, ikke plukk den, den er finest der den står. Ellers kommer nå i mangfold en gul liten lilje, rome, langs stien. Den er litt giftig som liljer flest, og om sauer spiser noe mye av den, så får de alveldsyke. Ørene «visner», og de får sår i hodet. Sauene må da tas inn i skygge i fjøset, ellers dør de. Giften virker sammen med sollys. Dette er et utbredt problem i Indre Agder, dette fortalte Gunnar Fløgstad, far til Kristen, som var en slags fylkeslandbrukskonsulent for sau. Ellers: En liten busk med røde bær som snart blir svarte, heter trollhegg. Den er vanlig å se langs stien og kalles også brakall (derav Brakallbakken, en tidligere kjent hoppbakke i vestre delen av bygda). Gutter som levde for en del år siden, flettet av barken på disse og solgte den til apotekene, de på sin side solgte dette videre som avføringsmiddel.

Tørrskodd?

Så velg og vrak av løyper! Studér kartene som fins i alle stikryss. Av dem kan du til og med finne ut hva slags underlag du foretrekker å bevege deg i – grus (for evnt. rullestoler) eller preparert sti om du vil gå tørrskodd eller om du bare foretrekker en ganske alminnelig skogssti.

Hvert år arrangerer Terrengkarusellen her det populære løpet «Kjellandsmila» (i år 7.mai) og på høsten «Kjellandsløpet» (i år 5 september). Anbefales!

De tre nevnte gapahukene i området, er alle fortjenstfullt gitt av Søgne og Greipstad Sparebank.

Takk!

Ja, slik kunne vi fortsette og fortsette. Anlegget er stort og flott, og for å beskrive det, har jeg som du ser, tatt godt i. Ikke uten grunn – det er en formidabel innsats som er gjort. For vis meg den kommunen som har noe tilsvarende!

Dermed gjenstår det bare å si: GOD TUR!