– Jeg måtte opp i 16-årsalderen før jeg forsto at det ikke var så bra for meg

Før Cay Nordhaug flyttet til Søgne som 13-åring, hadde han opplevd en tøff oppvekst. Allerede som fireåring ble han og lillesøsteren tatt hånd om av politiet etter flere varsler om omsorgssvikt. Oppveksten i Søgne ga ham nye muligheter, og i dag er han tillitsvalgt for 80.000 ansatte i industrien.

Hans nære slektning, «mormor» Olaug og hennes mann Harry ble senere sentrale omsorgspersoner i livet hans.

Før dette bodde Cay i fosterhjem, men etter en skilsmisse gikk fosterhjemmet i oppløsning.

I den perioden flyttet Cay hjem til sin biologiske mor. Han bodde der frem til barnevernet fant et nytt hjem til ham.  

Den følelsesmessige tilknytningen til moren hadde alltid vært sterk for Cay. 

– Jeg søkte tilflukt hos henne mange ganger i løpet av oppveksten. Jeg måtte opp i 16-årsalderen før jeg forsto at det ikke var så bra for meg, sier han til N247.

Vi treffer Cay Nordhaug på Tangvall, et sted han hang mye i ungdommen. 

Etter en periode hos sin mor havnet han på den private barnevernsinstitusjonen Songvaar Base Camp, drevet av Oasen menighet på Lunde.

– Det var jo noe helt nytt å bo på en slik institusjon sammen med flere andre ungdommer som bodde der av ulike årsaker, forteller Cay.

Han stakk ofte av, dro hjem til moren og ble hentet av politiet og brakt tilbake. 

– Det var jo stas å få bo hos mor. Jeg fikk lov å røyke, skulke skolen og henge med henne i byen, sier han ironisk.

I dag har han ikke lenger kontakt med moren. Faren har han møtt tre ganger i løpet av livet

– Jeg hadde en sterk følelsesmessig tilknytning til moren min og oppsøkte henne ofte, selv om det ikke alltid var bra for meg, sier Cay, som måtte lære å sette grenser for egen trygghet.

Det tok litt tid før Cay fant sin plass i Søgne, men minnene som han sitter igjen med er i all hovedsak veldig positive. 

– I starten av oppholdet i Søgne opplevde jeg å bli litt stemplet siden jeg bodde på den adressen som jeg gjorde, forteller han. 

– Som far i dag forstår jeg at det den gang ikke var et sted mange foreldre ønsket at barna skulle få vennene sine fra. Men det er viktig å huske at det er mennesker som bor på institusjoner, og alle har sin historie og ulike grunner for å havne der, forklarer han videre om tiden ved Songvaar Base Camp.

Han tror samfunnet har kommet litt videre på dette området.

– Det er ingen god opplevelse å bli stemplet slik for en sårbar gutt på 13–14 år, sier Nordhaug.

Trygghet og ny start

Da Cay kom til Søgne ble Smia fort et alternativ for skolegangen. Smia er en avdeling ved Tangvall ungdomsskole, avdelingen var den gang plassert ved Høllen vest industriområde. 

Tilbudet passet godt for Cay ettersom dagen inneholdt mye praktisk arbeid.

– Jeg fikk jobb som lagergutt hos Petter Kristensen to dager i uken. Det ble litt for ensidig og kjedelig for meg, forteller han.

Vendepunktet kom da han fikk begynne hos Bakke Elektro. 

– Der opplevde jeg stor tillit fra tidlig stund og skjønte at salgsyrket var noe som passet meg godt, sier han.  

Han forklarer at Kenneth Bakke, Stein Severinsen og Arthur Robertsen har betydd mye for oppveksten i Søgne.

Han var imidlertid ikke særlig motivert for videre skole etter ungdomskolen.

– Barnevernet ordnet en skoleplass for meg på salg og service på videregående og insisterte på at jeg skulle fullføre. 

Men hans direkte og selvstendige væremåte skapte konflikter med lærerne.

– Jeg var vel passe obsternasig og mente det var mye bedre å gjøre det slik det er i virkeligheten, ikke slik det sto i noen gamle lærebøker, forteller han.

Læreren likte nok ikke den tonen. Ordene som falt fikk konsekvenser: 

«Med den holdningen der kommer du aldri til å få deg jobb,» sa læreren.

Cay var ikke den som lot seg stoppe. Han plukket opp mobilen, ringte Bakke Elektro og spurte om han kunne få fast jobb. Svaret var ja. Han la på, pakket sekken, reiste seg og forlot pulten. På vei mot døra spurte læreren hvor han skulle hen.

– Jeg har fått meg jobb, sa han og gikk.

Dette ble vendepunktet for Cay.

Jeg stortrivdes med fast jobb på Bakke Elektro, sier han. 

Et vendepunkt

Det holdt på å skjære seg da han ble myndig, for da var det slutt på hjelp fra barnevernet. Han måtte flytte og skaffe seg leilighet. Cay hadde aldri betalt en regning selv og var kun vant til lommepenger.

Da regningene kom var det ikke alltid det var penger igjen til å betale.

– Økonomi burde absolutt være ett skolefag. Regninger kom, og konsekvensen med å ikke betale merker mann fort forklarer han. 

– Jeg kom litt skjevt ut på hoppkanten i voksenlivet også, men heldigvis så hadde jeg besteforeldre jeg kunne gå til da, forteller Cay om den tøffe tiden.

Han forklarer videre: 

– Det er i grunnen litt merkelig med barnevernet. Du har hele oppveksten din der og kjenner ikke til noe annet system. Den dagen du fyller 18 år blir du skrevet ut og har ingen til å støtte deg mer. Så jeg er utrolig heldig som har fått en familie selv om den ikke er bestående av den nærmeste familien.

Etter mange år hos Bakke Elektro prøvde Cay seg som kjøkkenselger før han startet klesbutikk sammen med en kompis, en franchise fra Frost Clothing. 

Der solgte de penere herreklær både i Markens og Søgne, med utsalg og netthandel.

 Men da finanskrisen traff gikk det ikke lenger.

Etter fjorten dager som telefonselger grep besteforeldrene inn. 

– Bestefar sa at nå var det slutt på å være fin og fjong. Nå var det på tide å begynne å jobbe, forteller Cay.

Besteforeldrene hadde begge jobbet på Nikkelverket i mange år og ba om en sjanse for Cay.

– Etter mange år i tjeneste for Nikkelverket hadde de ikke bedt om mye. Nå ønsket de å få dette til slik at jeg kunne få meg en fast og stabil jobb og inntekt, forklarer Cay.

– Det ble stilt spørsmål fra bedriften om jeg var en arbeidskar, noe bestefar var høyest usikker på, men han mente at jeg kunne sikkert bidra med noe, flirer Cay.

Han fikk en vikarstilling på plateverkstedet. Her laget han oppheng for kobberplatene som henges opp i elektrolysen. 

– Det var fantastisk egentlig. Jeg fikk stemple inn og ut, med fast arbeidstid og overtidsbetaling. I butikken hadde vi jobbet dag og natt for lav lønn.

En kollega oppfordret ham til å organisere seg. 

– Slik er det her. Vi er organisert, fikk jeg beskjed om. Så jeg meldte meg inn da. Det var fagforeningen som sørget for at vikarene fikk fast jobb, forteller Cay.

Fagforeningsliv og politisk engasjement

I 2008, som 22-åring, meldte han seg inn i Industri Energi. Han deltok på sin første ungdomskonferanse og ble raskt engasjert. 

– Jeg ble bitt av basillen og skikkelig tent.

Han kjempet for et ungdomsutvalg ved Nikkelverket og ble snart valgt inn som studieleder i styret. 

På den neste ungdomskonferansen dro det 30 ungdommer fra Nikkelverket.

I 2011 ble han hovedtillitsvalgt og leder for Arbeiderforeningen etter en personkonflikt i styret. 

– Drivkraften min er fellesskapet. At folk kan komme og ha tillit til at vi kan hjelpe den enkelte, sier Cay Nordhaug.

– Jeg sluttet å se på engelsk fotball og begynte å lese. Først var det Arbeidsmiljøloven. Så forskriftene, hovedavtalen, overenskomsten, tariffavtalen og alt vi har forhandlet fram. Jeg elsket det!

«Han har aldri vært redd for å stå fram og si sin mening. Han har en evne til å bygge opp folk rundt seg. Han får folk med», sies det om Cay Nordhaug.

Representerer 80.000

I 2017 ble han valgt inn i forbundsstyret i Industri Energi, som senere fusjonerte, og ble til organisasjonen Styrke. 

Her er Nordhaug i dag medlem av arbeidsutvalget og representerer 80.000 medlemmer og deres arbeidsgivere.

– Tillitsvervet er en fulltidsjobb, litt på samme måte som en stortingsrepresentant. Man velges for fire år av gangen. Jeg er mye på reise rundt til bedrifter hvor vi har medlemmer, og det er utrolig givende, sier fagforeningsmannen Nordhaug.

Når han ikke besøker medlemmer eller bedrifter, er en viktig del av vervet å sørge for gode rammevilkår for industrien. Det krever ofte samarbeid med politikere på Stortinget og i regjeringen.

– Vi må hele tiden pushe på for medlemmene våre. De må ha gode og trygge forutsetninger på arbeidsplassen, pensjon og lønn. Samtidig er det viktig at arbeidsgiveren har gode rammevilkår for å gi de ansatte de beste forutsetningene, sier han.

Cay er særlig engasjert i kraftpriser og rammevilkår for industrien. 

– Vi utveksler for mye strøm til Europa. Vi har bygget en 16-felts motorvei for strøm til Europa, men kjører fortsatt med hest og kjerre her hjemme.  Vi står midt oppe i en veldig viktig tid. Rammebetingelsene for bedriftene må bli bedre, og strømprisene må stabiliseres, sier han engasjert.

Med sin reise fra en utfordrende oppvekst til en nøkkelrolle i norsk industri har Cay Nordhaug vist at mye er mulig med et sterkt engasjement og stor pågangsmot i et sterkt fellesskap. 

Og reisen er ennå ikke over.