25 år siden tragedien rystet Norge: – Jeg var redd for at familien skulle gå i oppløsning 

Det finnes øyeblikk i livet som deler tiden i før og etter. For Ada Sofie Austegard kom det øyeblikket en maidag i år 2000.  

Datteren Stine Sofie ble bare åtte år gammel. Den brutale hendelsen der hun ble voldtatt og drept i Baneheia, rystet hele Norge.

I dagene etter det utenkelige satt Ada sammen med familien. På TV-skjermen rullet bildene fra Baneheia. De så datteren bli båret bort i en svart sekk, igjen og igjen. Sorgen la seg tungt over huset. 

Men midt i kaoset og smerten, før begravelsen, tok Ada en avgjørelse.

Hun fortalte familien at i dette huset skal det være latter, musikk og glede.

Ikke fordi sorgen skulle glemmes, men fordi livet måtte gå videre – sammen.

– Jeg var redd for at familien skulle gå i oppløsning. Jeg stirret på min mann, på Stine Sofies storebror, på lillesøsteren. Jeg var redd alt skulle rakne.

Det valget ble starten på noe større. Knapt tre måneder etter drapet var Stine Sofies Stiftelse et faktum. Ada tenkte seg i utgangspunktet en liten organisasjon, kanskje med ti ansatte som skulle jobbe for barns rettigheter. I dag teller stiftelsen 70 ansatte og driver et omfattende nasjonalt arbeid.

– Det har bare blitt sånn. Behovet har vist seg å være enormt, forteller Ada Sofie Austegard. 

En åpen Ada Sofie Austegard

Tirsdag holdt hun foredrag på Søgne gamle prestegård, invitert av Røde Kors. Lokalforeningene i Søgne, Songdalen og Lyngdal har gått sammen om en foredragsrekke. Denne kvelden var Ada Sofie Austegard som stod på scenen.

Hun snakket åpent og sterkt – med glimt av humor – om veien videre etter Baneheia, og om hvordan man kan velge hvordan man vil leve, selv etter det verste.

– Det var en voldsom påkjenning, spesielt medietrykket. Vi satt i sorg og så på TV at datteren vår ble båret bort. Igjen og igjen. Det bildet brant seg fast, fortalte hun.

Et spørsmål hun ofte får, er hvordan hun klarer å jobbe med vold, overgrep og drap hver dag.

Hun har alltid det samme svaret:

– Hvordan klarer du å la være? 

Tallene bak smerten

I foredraget delte hun tall som rystet salen. I gjennomsnitt opplever to barn i hver skoleklasse vold eller seksuelle overgrep. Hver dag. Tallene kommer fra barna selv – og sier alt om hvor omfattende problemet er. Og samtidig – hvor lite det snakkes om.

– Barn snakker ikke om disse følelsene. Og når de gjør det, får de ofte ingen respons. Det er for vanskelig for voksne. Derfor blir barna ofte oversett, sa hun.

Hun er tydelig: Skoler og kommuner gjør ikke nok. Kompetansen er for svak, og temaet prioriteres ikke. 

Hun peker på hvordan politikere stadig snakker om ungdomskriminalitet, og hvordan ressurser settes inn der. Men hva har disse ungdommene vært gjennom i oppveksten?

– Hvorfor ikke begynne tidligere? spør hun.

Til N247 uttrykte hun bekymring for kutt i skolene i Kristiansand. Hun frykter at et allerede lavt fokus på vold og overgrep kan bli enda svakere hvis de økonomiske rammene svekkes ytterligere.

– Stine Sofies Stiftelse har ingen formeninger om kommuneøkonomien i Kristiansand. Men skolene generelt er ikke i stand til å håndtere dette i dag. Hva skjer når ressursene blir enda færre?

Derfor utvikler stiftelsen nå et opplegg som skolene kan bruke i eksisterende fag. Ikke som ny undervisning, men som et verktøy å bruke i samtaler og undervisning med barn om det som er vanskelig.

Hun løftet også et tabubelagt tema: Kvinner som begår seksuelle overgrep.

– Det snakkes nesten ikke om. Men de finnes. Forferdelige damer. Det er flest menn, ja, men også kvinner. Vi trenger mer forskning og mer åpenhet.

En utrettelig stemme

I løpet av 25 år har Ada Sofie reist landet rundt – og langt utenfor komfortsonen – for å løfte arbeidet frem. Hun har gått på ski over Grønland, syklet fra Nordkapp til Lindesnes, klatret fjell, og gått fra Trondheim til Oslo. På veien har hun delt ut kort med nummeret til hjelpetelefonen. Effekten er tydelig.

– Etter slike turer ser vi en markant økning i antall samtaler. Det sier mye om behovet. Det handler ikke bare om aktivitet, men om å møte barn og unge – med ord, med åpenhet, med hjelp.

Selv om tematikken er tung, bruker Ada Sofie ofte humor i foredragene sine. Hun fortalte om egne skiferdigheter på Grønland og humpete sykkelturer gjennom Norge – til stor latter i salen.

– For meg er det viktig å spille på hele følelsesregisteret. Livet er ikke bare sorg. Det er også latter. Alle vil en dag oppleve å miste noen. Når det er vanskelig, må vi tillate oss å kjenne på alt.

Om litt over en måned er det 25 år siden drapene i Baneheia. Savnet og sorgen sitter fortsatt dypt. 

Hun forteller stolt om barna sine – bror og søster til Stine Sofie.

– Min datter, lillesøsteren til Stine Sofie, jobber for Verdens helseorganisasjon og reiser til noen av verdens farligste områder. Hun drar til steder preget av uro, konflikt og sykdom. Folk spør meg ofte: «Hvordan tør du å la henne dra til slike steder?»

Hun svarer alltid:

– Jeg er ikke redd. Hun føler seg trygg. Hun gjør en viktig jobb, og er veldig dyktig i jobben sin.

Men så snur jeg spørsmålet:

– Tør du å sende barna dine til Kristiansand?

– Det var der jeg opplevde å miste mitt barn.

25 år har gått siden tragedien. Men for Ada Sofie Austegard har ikke årene gått stille. 

De har vært fylt av kamp og engasjement for å forebygge og avdekke vold og overgrep mot barn og unge. Alltid på barnas side - og full av håp.