«Skjærgårdens tanngard er like utenfor oss»

I disse sommerlige og «vindstille» dagene med varm sjø, vender mange av oss blikket lenger til havs enn vanlig. 

Står du oppe på utsiktspunktet Storesteinen sør for hyttene på Indre Uvår, ser du jammen 360 grader rundt, nydelig! 

Mest fascinerende er det likevel å vende blikket sørvestover, mot de 11 Ballerskjærene langt der ute. Men se der, på toppen av en høyde der ute i horisonten, noe spisst – kan det virkelig være en pyramide? Fram med kikkerten!

Visst er det en pyramide: Hva og hvorfor i all verden?

Ytterste tuppen av Norge er like sørvest for oss. Mens Søgnes sørligste punkt er Steinvigodden på Ydre Uvår, er Ballerskjærene i Harkmark, i tidligere Mandal kommune, mye lenger ute: Til fyrløkta på det ytterste av dem er det fra der vi står på Storesteinen, hele fem kilometer. 

Havområdet fra Ballerskjærene og rundt ”tuppen” til og med Ryvingen fyr er imidlertid beryktet for sine mange forlis. Noe så dramatisk som ”Skjærgårdens tanngard”, har det blitt kalt.

I tidligere tider kunne skipstrafikken ha store vansker med å passere utenfor kysten her. Særlig om vinteren om det var snøtjukke og dårlig sikt. I tillegg laget noe så spesielt som Den norske kyststrømmen ekstra vansker. Den passerer vestover, kan fungere som ei elv i sjøen og drar båtene innover mot land når det er sydostlig kuling. Altså ble de på dette viset dratt innover, men måtte, for å kunne passere trygt, seile betraktelig utover, fordi landet går stadig lenger ut:

Først måtte de passere Flekkerøya med Oksøy fyr (opprettet 1832), så øyriket Songvår litt lenger ute i havet, deretter øyriket Uvår, enda lenger ute. Lenger vest strekker så landet seg betraktelig utover, faktisk hele cirka fem kilometer, nemlig området Ballerskjærene – Kneblingen, Årsholmen, Odd (der det sydligste punktet ligger), se artikkelen «Dersom de finner olje der, skal jeg ha minst 10 prosent».

En skipskirkegård av de sjeldne. Hartwig W. Dannevig har skildret mange av forlisene i boka «Siste havn. Skipsforlis langs Sørlandskysten (1983)». Han bruker hele 120 sider bare for å skildre forlisene fra Oksøy til Lindesnes. 

Vi tar her med to eksempler:  

DS «Vardøhus» av Sandefjord gikk ned rett vestenfor oss, på Langeboen nær Kneblingen i Harkmark, bare drøye sju km sørvest av Uvår. Dette skjedde 23. mars 1887. De 46 om bord som omkom, hadde ikke sett lysene fra Ryvingen fyr (opprettet 1867). Derfor bestemte Fyrdirektøren at det skulle komme et nytt fyr, på Hellersøya i Songvår. Dette ble tent 1. november året etter. På denne måten kan en regne Songvår fyrstasjon som et minnemonument over dette forliset, der kun tre ble reddet og 13 ble funnet drivende i sjøen.

DS «Savonmaa» av Helsingfors gikk ned ved Kneblingen (dette er en holme like innenfor nevnte Langeboen) natta til 21. januar 1937. Alle 26 om bord omkom. Fyrbøteren, den 21 år gamle Tor Bertil Nyman fra Fiskars, klarte som den eneste å komme seg levende i land. Han krøp opp på toppen i den kalde vinden og la seg i ei fjellkløft. Der ble han funnet død og ihjelfrosset et par dager etterpå, under et snølag. Dette gjorde et voldsomt inntrykk på kystfolket, og da minnemonumentet over de omkomne ble avduket i august året etter, møtte folk opp i skarer. 300 motorfarkoster fraktet hele 6.000 mennesker ut, hele holmen så ut som et fuglefjell av folk. 

Etter denne ulykken ble det i 1938 reist ei fyrlykt på det største skjæret på Ballerskjærene, også et monument over ulykken. 

Sist oppdatert 19.08.2020 klokken 09:58 av Nicolai Prebensen

Fyrbøteren Tor Bertil Nyman, mannen som frøs i hjel oppe på holmen. Han var 21 år gammel og omkom på den ene turen der han skulle være vikar for sin bror. Under er et brev artikkelforfatteren fikk fra hans søster i 1987. (Foto: Jostein Andreassen)

Det vakre minnesmerket kan ses langt til havs og fra toppen av Uvår, fra for eksempel utsiktspunktet Storesteinen på Indre Uvår. (Foto: Jostein Andreassen)