- Det går over

Etter fem måneders intensiv cellebehandling mot akutt leukemi er Svein Eikeland (60) på bedringens vei.

Eikeland gikk slapp og uopplagt i rundt to år og da han ikke klarte å gå opp en stige på fire meter fant han endelig ut at det var på tide med et legebesøk. Seks dager senere fikk han sin første dose cellegift, kombinert med store doser antibiotika.

- Jeg fikk mange signaler på at noe var galt, men skjønte ikke at det kunne være alvorlig og gikk på jobb. Kroppen lystret ikke og hvor mye jeg i realiteten fikk gjort på jobb den siste tiden, vet jeg sannelig ikke. Initiativet var borte, og da jeg måtte gi meg halvveis oppe i en fire meter lang stige tok jeg endelig fatt og fikk time hos legen.

- Blodprøver ble tatt og to dager senere ble jeg innkalt til sykehuset i Kristiansand. Nye prøver ble tatt og diagnosen var klar. 52 prosent av blodcellene i kroppen var kreftceller, forteller Eikeland.

Så fulgte fem måneder med knallhard intensiv behandling i tre runder, den tredje var tøffest.

- Jeg fikk 130 piller i døgnet, og hadde vondt for å svelge på slutten. Bena sviktet, fingrene ble ubrukelig og det meste av kroppen min var drept. Heldigvis ga ikke behandlingen smerter, men den medførte en masse ubehageligheter som oppkast, diaré og skyhøy feber. Jeg har aldri vært tjukk men per i dag er jeg 12 kilo lettere enn før leukemien slo ut. Det på tross av at jeg har fått pumpet inn masse veske i denne perioden, sier Eikeland videre.

Han forteller videre at det selvsagt har vært tøft, men han har aldri vært redd.

- Jeg vet at dette har vært tøffere for de rundt meg enn for meg selv. Jeg fikk tidlig beskjed om at det var 70 til 80 prosents sjanse for at jeg ville overleve, blant annet fordi jeg var i god fysisk form. Kroppsarbeide over mange år gjør sitt, smiler han.

- Da jeg fikk diagnosen var det første jeg tenkte på firmaet. Jeg hadde ordrebøkene fulle i langt tid fremover. Heldigvis er dette ordnet opp i nå.

- Jeg kommer nok til å sette opp et gjerde i ny og ne, men inntil videre er det kun snakk om å komme i form igjen, sier 60-åringen.

- Like før den siste kuren tok legene på Rikshospitalet ut stamceller. Tre dager etter at den kuren var ferdig ble cellene satt inn igjen og det var en merkelig følelse. Få dager senere var det som om kroppen begynte å fungere og mandag for litt over en uke siden ble jeg skrevet ut og sendt hjem. Det var en fantastisk følelse, sier han og legger til at han ikke kan få rost helsevesenet nok.

- For det første gikk det hele veldig fort fra diagnose til behandling. For det andre vet jeg hvor mye penger som er brukt til min behandling, uten ett eneste spørsmål. Legene og sykepleierne har bare behandlet og pøst på med usannsynlig dyre medikamenter. Alle jeg har møtt innenfor helsevesenet har behandlet meg med stor respekt og profesjonalisme. Det eneste jeg faktisk talt kan klage på er kanskje bagateller, men viktige likevel, sier han.

- Når sykehus tegnes og planlegges må de slutte med brostein og andre hindere inn og ut av sykehusene. Jeg var lenket til medisinstativet med intravenøs veske i nesten fem måneder sammenhengende. Når man tilbringer så mye tid på sykehus er det godt å komme seg ut i friskluft og dagslys en gang i mellom. Det høres kanskje banalt ut, men det å trille stativet, eller en rullator over brostein, dørmatter eller dørsviller er en «helsikes» jobb når man er nedkjørt av medisiner.

- Hvorfor skal alt være så flott utenfor sykehusene våre? Her må arkitekter og byggherrer bruke hodet bedre når de planlegger sykehus. I dag finners asfalt i mange fine farger, sier han.

Eikeland vil med å fortelle historien ikke annet enn å rette en kraftig pekefinger mot mannfolk som tenker at «det går over».

- Ikke alle er så heldige som jeg har vært. Det har jeg sett nok av de siste månedene, avslutter han.

Svein Eikeland på vei til en kort sykkeltur på Tangvall for å samle krefter etter fem måneders intensiv cellegiftbehandling. (Foto: Nicolai Prebensen)