Vil hedre englandsfarerne: - Vi skal minnes historien, ikke kopiere den

Publisert

- Vi skulle seilt over til Skottland for å hedre englandsfarerne 9. april i 2020. Da var det 80 år siden krigen brøt ut, men det ferske utbruddet av koronautbruddet stanset oss. Nå har vi lagt opp til at vi reiser over 9. april i år, så sant værgudene spiller på lag, sier Jarle Føreland, Tony Teigland og Frode Stokkeland til N247.
 
Fire personer
I tillegg til det trekløveret, skal også Willy Pedersen fra Kristiansand være med på ferden.
Jarle Føreland kommer opprinnelig fra Lillesand, mens Tony Teigland er oppvokst i Oslo. I dag bor de begge på to forskjellige steder i bydelen Grim, mens Frode Stokkeland kommer fra Flekkerøy.
Det var Føreland som kom på ideen om å minnes de mange englandsfarerne som dro over Nordsjøen i småbåter for å bidra engelskmenn i kampen mot Nazi-Tyskland i krigens startfase. Mange av de som dro fra Agder (se sak under) hadde ingen erfaring fra hav og sjø, og det ble mange dramatiske døgn ute på havet. De organiserte overfarten sjøl, og alt gikk på måfå, uten både vest og kart.
«Fri IV»
- Jeg er veldig interessert i historie, og spesielt i det som skjedde den gang krigen brøt ut, og den bragden sørlendinger og nordmenn forøvrig gjorde den gang. For fire år siden tok jeg kontakt med Tony om han kunne tenke seg å være med. Han eier sjekta «Fri IV» som vi skal bruke på overfarten. Dermed startet vi planleggingen, og det meste lå til rette for turen. Så kom dessverre pandemien i mars for snaue to år siden, og vi måtte avlyse. Men nå er vi klare, og vi har, og holder på å forberede oss veldig til avgang den 9. april, sier Jarle Føreland.
 
Tur retur Hanstholm
Sjekta de skal reise over til Skottland med, er 22 fot lang, og er bygd i 1990.
- Jeg var blant annet over Skagerrak tur retur Hanstholm i mars måned for to år siden. Det gikk helt greit, sier båteier Tony Teigland, som forteller at turen over Nordsjøen starter i Randesund.
- Så blir det langs kysten mot Lindesnes, før vi setter baugen vestover mot Skottland og byen Buckie, som ligger nord for Aberdeen. Vi regner med å bruke alt fra tre til fem døgn på ferden, sier Tony, som mener det er ansvarlig å dra ut i 10-12 sekundmeter vind.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Tre av det firemanns store mannskapet som skal dra over Nordsjøen i den 22 fot store sjekta i bakgrunnen. Fra venstre er båteier Tony Teigland, videre Jarle Føreland som fikk ideen om prosjektet, og Frode Stokkeland som skal være skipper. Willy Pedersen var ikke til stede da bildet ble tatt. (Foto: Arild Hansen).
- Det kommer jo an på hvilken retning vinden har, sier Tony, som retter blikket mot Jarle. Sammen er de skjønt enig i en ting, en veldig viktig en, de må få tak i en kaptein, en skipper som kan dette med hav og sjø.
 
Bred erfaring
- Vi kjente jo til Frode Stokkeland fra før av. At han var en av lederne i speiderne på Flekkerøy, og at han var en ivrig bølgepadler og vant til å ferdes på havet i nær sagt alt slags vær. Vi ble veldig glad da han takket ja , sier Jarle Føreland og Tony Teigland.
Frode har vært med i Flekkerøy BK Sjø i ti år, og han startet Flekkerøy Bølgepadlere i 2017, etter å ha drevet med denne sporten syv år i forkant.
Gjennom sitt virke som speiderleder, har han ført deres mange seilskuter blant annet til Danmark, Sverige og helt opp til Bodø.
- Jeg har vært mye på sjøen siden jeg var en liten gutt, så jeg var vel aldri i tvil da jeg fikk spørsmål om å bli med på turen som skipper, sier Stokkeland til N247.
200 treningstimer
Han har så langt langt vært med på 30 treningstimer, mens resten av mannskapet har vært gjennom 150 av de rundt 200 treningstimene de skal gjennom før overfarten 9. april.
- Skulle været slå seg vrangt rundt den datoen, må vi i så fall få det gjennomført før 17. mai, sier Flekkerøy-mannen.
- Det handler ikke bare om treningstimer i forkant, men også om dugnad. Mye skal gjøres underveis. Vi har blant annet slitt ut to eldre båter under trening så langt. Det handler blant annet om vedlikehold av båten vi skal dra over med, og mye annet, sier båteier Tony Teigland.
- Notatet vi lagde som et utgangspunkt før vi startet med prosjektet. Det gir en oversikt over den historiske bakgrunnen og status for hva vi visste da. Nå vet vi mer etter å ha kartlagt og lett i diverse kilder. Men, jeg har ikke fått sammenfattet funnene våre ennå, så jeg har dessverre ikke noe offisielt tall med mer å komme med som korrigerer det vi visste ved oppstart i 2018, skriver Bjørn Tore Rosendahl som en innledning til artikkelen under.
Englandsfarten under andre verdenskrig Av Simen Zernichow og Bjørn Tore Rosendahl Norsk senter for krigsseilerhistorie, ARKIVET 11. juli 2018 Basert på Ragnar Ulsteins bøker: «Englandsfarten» (1965-67, 1979) Englandsfarten fra Norge Englandsfarten var båttrafikken (den sivile flyktningtrafikken) mellom nazi-okkuperte Norge og Storbritannia under 2. verdenskrig. Mange av de nordmenn som dro over, var ikke sjøfolk men med annen bakgrunn. I 1940-1941 stod Storbritannia i lenger tid alene mot Nazi-Tyskland, og mange nordmenn ønsket å bidra i kampen mot hakekorset. "Englandsfeberen" spredte seg, og mange av de som dro over var unge mennesker som brant etter å komme i aktiv tjeneste. Frykten for å bli tatt inn i Arbeidstjenesten bidro også til Englandsfarten. De fleste englandsfarerne var imidlertid ikke ettersøkt, men utbrytere fra et okkupert land som søkte å slåss videre fra det frie Storbritannia. Flyktningtrafikken startet allerede våren 1940, fremdeles mens kampene pågikk i Nord-Norge. I Ålesunds- og Bergensområdet var det flere mindre grupper som bidro til å organisere trafikken. De var mest aktive de to første krigsårene. På Sørlandet var ikke trafikken organisert. Englandsfarten må ellers ses i relasjon med svensketrafikken, flyktningtransporten over svenskegrensen, som foregikk under hele okkupasjonen.  I september 1941 forordnet Josef Terboven at det skulle være dødsstraff for de som uten tillatelse dro fra Norge til en fiendestat eller gjorde forberedelser til en slik ferd. Alle som var involvert i flyktningtransport, risikerte dødsstraff ved eventuell avsløring. Sommeren 1940 var det lettere å komme seg over til Storbritannia enn sommeren 1941. Da var ikke fiendtlige båter og fly kommet på plass. Vakttjenesten på land og sjø var mer bygd opp for krig enn okkupasjon. Gestapo var heller ikke på plass. Fremfor alt, så hadde ikke nazistene fått organisert sin flokk med norske hjelpemenn, de som skulle gjøre det mulig å gjennomføre okkupasjonen.  Men våren 1941 var denne tjenesten organisert, og fra da og ut krigens varighet skulle nordmenn spille hovedrollene på begge sider. Begge usynlige i det daglige, angiveren og motstandsmannen eller kvinnen. Lyset i sommermånedene var også en farlig fiende på det store Norskehavet, så godt den tyske vakttjenesten var blitt bygd ut sommeren 1941. Men til tross for Festung Norwegen, var det likevel vanskelig for nazistene å få stoppet trafikken. De nordmenn som ville kunne fortsatt reise høsten og vinteren 1941. Det var farlig, men ikke verre enn ved fronten hvor mange ønsket seg. Våren 1942 var englandsfarten slutt. Det var flere årsaker til dette. Nordmenn flest forventet en alliert invasjon av Norge, og nå virket det for sent å utdanne seg til soldat, flyger eller gast som tok sin tid selv i krig. Så da var heller innstillingen om man kunne forsøke å gjøre noe på hjemmefronten. Å komme seg fra land uten å bli oppdaget hadde blitt vanskeligere, og faren for represalier var også sterkere tilstede. Det var ikke så mange passende båter å velge mellom for de som ønsket å fare over, og de hadde allerede dratt de som ønsket seg over mest. Det store flertall englandsfarere kom til Storbritannia tidlig under krigen og grunnla der, sammen med nordmenn som hadde kommet over med militære transporter og de som var ute, de første norske avdelinger i hær, flåte og flyvåpen. Mesteparten av englandsfarerne var ungdommer som hadde organisert sin egen overfart. Mange av disse hadde ikke kunnskap om hav og båt, men hadde likevel satt ut og det av og til i båter som ikke var egnet for fart på havet.  I tillegg opplevde ofte englandsfarerne motorhavari, av og til hadde ikke båtene motor. For mange var overfarten et risikospill. Det var om lag 3300 englandsfarere som under okkupasjonen ankom alliert havn over Nordsjøen. Av disse var ca. 300 kvinner, som for det meste gikk inn i sanitets- og kontortjeneste. Ca. 300 sivile farkoster ble benyttet i overfarten til Storbritannia. Englandsfarten hadde særlig gått ut fra Vestlandskysten og hadde hatt størst omfang mellom Molde i Nord og Haugesund i sør. Nærmest til denne delen av Vestlandet lå Shetland, så mange farkoster satte helst kursen der. For de lenger nord, var kursen ofte Island. Sør, altså fra Sør-Rogaland og Sørlandskysten, ble kursen satt mot Skottland. Det er kjent at 18 båter med 158 mennesker totalforliste på overfarten, de fleste gikk ned i uvær. I tillegg ble syv båter med 77 mennesker tatt av nazistene. Tre båter mistet folk under overfarten, tre mennesker druknet og én drept av tyske kuler.  Englandsfarten – kombinert med annen illegal aktivitet – ser ut til å ha kostet 321 mennesker livet. Englandsfarten fra Agder Basert på bind 2 av «Nasjonal Samling og Motstandsbevegelsen på Agder 1940-1945. En komparativ geografisk og sosiologisk undersøkelse» (ikke publisert) av Johnny Haugen ved Arkivet freds- og menneskerettighetssenter. Artikkelen fortsetter under bildet. I denne 21 fots sjakta dro Kay Thorsen, Jan Stumph, Tormod Abrahamsen, Nils Havre og Sven Moe ut fra Flekkerøya den 1. november 1941 og ankom Holy Island, Lindisfarne fem dager senere. (Foto: Privat).  Her kan du høre Jostein Andreassen lese om englandsfarere fra Søgne. Det var til sammen over 100 Englandsfarere fra Agder under krigen, men ikke alle reiste fra kysten av Agder. ARKIVET arbeider med å avdekke mer kunnskap om hvor mange båter det var, hvor mange og hvem som var om bord. Opplysningene vi hadde ved oppstart av prosjektet var at det fra kysten av Agder reiste 20 mindre båter i 1940-41 med til sammen 88 om bord (de fleste fra Agder), og deres skjebner kan deles inn slik: 17 båter med 78 personer ombord klarte overfarten til Storbritannia 2 båter forsvant sporløst. Det var to personer som omkom i hver av disse båtene. 1 båt med 6 personer om bord ble oppdaget av tysk overvåkingsfly og brakt inn til Kristiansand: 5 av dem ble henrettet, mens den 6. personen døde av tuberkulose i 1946 som han fikk under tysk fangenskap De langt fleste reiste fra kysten av Vest-Agder. Fiskeskøyta Viola var den som fraktet med seg flest, med 13 flyktninger i september 1941. Ellers foregikk flukten i mindre snekker, sjekter, motorbåter og seilbåter. Gjennomsnittlig var det fire-fem i hver fluktbåt. En seilte helt alene. Hva vet vi om de som reiste? Det var kun menn som flyktet på denne måten fra Agder. Aldersmessig var de fleste rundt 20-25 år gamle. Dermed var det mange unge studenter blant flyktningene. Men blant yrkene til de som dro var det aller flest sjøfolk, noe som er naturlig med tanke på hva som krevdes for å lykkes å komme over Nordsjøen i en liten båt.   Englandsfarerne flyktet fra noe (tysk okkupasjon) og til noe annet. Hva dette var er mindre kjent. Hva gjorde englandsfarerne etter at de nådde Storbritannia? De som omkom senere i krigen, har vi stort sett oversikt over, men vi vet lite om de øvrige. Derfor vil Arkivet freds- og menneskerettighetssenter starte et lite forskningsprosjekt for å finne mer ut om dette. Kildene som brukes i regi av Norsk senter for krigsseilerhistorie (ved Arkivet) til Krigsseilerregisteret kan bidra til å gi svar på dette.
Willy Pedersen (f.v.), Jarle Føreland og Tony Teigland ombord i Fri IV. (Foto: Privat)
Powered by Labrador CMS