«Et tilbakeblikk på kommunereformprosessen»

Vi er noen tidligere og nåværende ordførere og varaordførere på Agder som via media følger diskusjonen i nye Kristiansand om det skal avholdes folkeavstemning om en evt. kommuneoppløsning. 

I Kristiansand pekes det på flere forhold som gjør det problematisk å holde en folkeavstemning om oppløsning av en kommune. Det får oss til å tenke tilbake på hva som ble formidlet i den motsatte prosessen –sammenslåingsprosessen i 2016.

Et av de problematiske forholdene er fristen 1. mars. Vi har stor forståelse for at oppløsning av en kommune er en krevende sak å ta stilling til, men undres over hvordan tidsfristen har blitt problematisert når vi tenker tilbake på kommunereformprosessen. 

Våren 2016 var en eneste lang «speed dating» for flere kommuner på Agder. Blant annet kan nevnes at Hægebostad og Kvinesdal i starten av mai 2016 vedtok at de skulle starte innledende samtaler om en mulig sammenslåing. Fristen for å søke om sammenslåing var 1. juli. 

På knappe to måneder skulle det på plass et beslutningsgrunnlag for en avgjørelse. Det skulle avholdes folkemøter, folkeavstemning og endelig vedtak skulle fattes. Et annet eksempel er fra Marnardal kommune, hvor kommunestyret vedtok sammenslåing etter et benkeforslag. Daværende regjeringspartier H og FRP heia ukritisk fram alle nye sammenslåingsinitiativ, og så lite problemer med at sammenslåingsprosesser ble kjørt på kort tid. Regjeringene argumenterte med at de fleste spørsmål uansett måtte avklares i etterkant av at sammenslåingsvedtak var fattet. 

Økonomi er et annet tema i diskusjonen om oppløsning. Det pekes på for lite midler til innbyggerhøring, og at det ikke er konkrete beløp til en evt. oppløsningsprosess.

I kommunereformprosessen fikk kommunene 100.000 kr til informasjon og innbyggerhøring. Nå får kommunene 200.000 kr til samme formål. Sammenslåtte kommuner fikk økonomisk støtte til sammenslåingsprosessen og økte overføringer etter sammenslåingen. I etterkant vet vi at dette ikke var nok midler til å dekke verken selve sammenslåingen eller den videre driften i sammenslåtte kommuner. Å anslå eksakt kostnad for sammenslåingsprosesser på forhånd var krevende for den forrige regjeringen. Det er ikke mindre krevende for dagens regjerning å anslå hva det vil koste å løse opp kommuner.  

I kommunereformprosessen var det kritiske røster til å ta innbyggerne med på råd. Fagpersoner fryktet at innbyggerne ikke hadde god nok kunnskap om konsekvensene knyttet til de ulike alternativene de skulle velge mellom. Selv om vi som har undertegnet dette leserinnlegget hadde ulike standpunkt i kommunereformsaken, er vi dessverre enige om at tiden etter sammenslåingene har vist at altfor mange av de negative konsekvensene som kritiske innbyggerrøster løftet fram, har blitt en realitet i sammenslåtte kommuner. 

Vårt råd til de partier som nå skal ta stilling til om det skal gjennomføres en folkeavstemning om kommuneoppløsning er - se tilbake på kommunereformprosessen. 

I kommunereformprosessen ble sammenslåingsalternativer utredet selv med korte tidsfrister. Kommuneadministrasjonene satte andre oppgaver til side for å jobbe fram beslutningsgrunnlag for innbyggere og politikere. Usikkerhet om framtidig økonomi hindret ikke sammenslåingsvedtak, og bør heller ikke hindre administrasjon og politikerne fra å løfte spørsmål om oppløsning.

Sist, men ikke minst, la innbyggerne få gi sitt råd i en så viktig sak. Kommunestruktursaker påvirker alle kommunens innbyggere. En folkeavstemning gir alle stemmeberettigete mulighet til å si sin mening. Har man fått sagt sin mening underveis, er det lettere å forsone seg med den endelige beslutningen. 

Det er bystyret i Kristiansand som skal avgjøre den videre prosessen om en mulig reversering av kommunereformen. (Foto: Jon Aamodt, arkiv)