- Aldri si aldri

Publisert

Ved Greipstad kirke var det ungdomsskoleelev Rebecca Larsen, som etter å ha blitt spurt av rektor, hold minnetalen 8. mai 2021. I tillegg til å være en engasjert ungdom har taleren et opphav som er knyttet direkte til Norges internasjonale fredsbevaringsoppdrag gjennom deltagelse i FN-styrkene. 
- Jeg tjenestegjorde for NATO i Kosovo i perioden 2000-2001 etter tidligere å ha vært i Libanon, forteller Rebeccas far, Dag-Terje Larsen til N247, og han legger raskt til at det var her i Kosovo han traff henne som skulle bli hans ektefelle og mor til Rebecca. 
Artikkelen fortsetter under annonsen. 
Vjosa Larsen-Ademi arbeidet på den tiden for FN, og gjennom Larsens tjeneste som militærpoliti møtte de to hverandre i tjenstlig sammenheng. 
- Aldri si aldri
Vjosa forteller at hun på den tiden egentlig ikke syntes noe særlig om å omgås menn som bare skulle være i landet for en kort periode for så å forsvinne igjen, og hun hadde ingen planer om å involveres ut over det rent tjenstlige. 
- Men i dag sier jeg at man aldri skal si aldri, tilføyer hun. 
Nærgående E-tjeneste
Larsen forteller videre at det var først etter at han avsluttet sin tjeneste for FN at forholdet mellom de to skjøt fart. 
- Jeg reiste hjem til Norge 19. desember for å begynne på fengselsskolen, men allerede 2. juledag bar det tilbake til Kosovo. Det førte blant annet til at E-tjenesten ble veldig nysgjerrig på hva slags forbindelser jeg hadde til området, sier han.
Etter at paret giftet seg i Kosovo i 2002 og Vjosa fikk visum slik at den nystartede familien kunne etablere seg i Norge, har han imidlertid ikke hørt noe mer fra de hemmelige tjenestene. 
- Tenk, nå er alt dette 20 år siden, sier de to som i dag er foreldre til Greipstads 8. mai-taler. 

Artikkelen fortsetter under bildet. 
Rebecca Larsen holdt minnetale ved Greipstad kirke 8. mai 2021 og la ned krans ved minnestein over Ole Eidså. (Foto: Jon Aamodt).
Rebecca Larsens tale:
«8. mai 1945 kom freden til Norge etter fem år med okkupasjon, det er Norges frigjøringsdag. En dag som markerer at vi er frie her i Norge. 
Det er lett å tenke at vi ikke trenger det. Mange her i Norge, meg selv inkludert, tar det som en selvfølge at vi kan gå på skole, si så å si hva vi vil, mene og tro på det vi ønsker og så videre. Vi kan tenke at man ikke trenger en frigjøringsdag, for frihet og slikt er alt vi noensinne har kjent. Mange av oss tar det rett og slett forgitt. Vi tenker ikke noe spesielt over 8.mai. Vi føler ikke noe behov for det. Og vi lærer ikke om det heller. 
På skoler blir vi ikke fortalt at vi må sette pris på at vi har det så godt som vi har, vi får heller ikke vite noe om alle som har ofret seg for at vi skal ha det fint. For eksempel Ole Eidså, som første gang var ute på sjøen som 18 åring og omkom da skipet han var på ble torpedert i 1942 under andre verdenskrig, kun 23 år gammel. Selv om det dessverre ikke står om ham i historiebøkene har han i det minste en gravstøtte her. 
Ikke alle får den respekten de fortjener. De fleste blir glemt, for når det først er så mange som mister livet er det nærmest umulig å huske alle. Det tok 66 år før 8.mai skulle gå fra å være frigjøringsdagen til den også ble veterandagen. Veteraner fikk ikke en egen dag de skulle æres på før 2011. Og selv om de har fått denne dagen betyr ikke det at det er noe særlig fokus på den. Når man tenker på alt dette vi går rundt og sier om at vi må lære av fortiden, er vi virkelig dårlige til å huske på den. For å sitere Arnulf Øverland: «Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv! Jeg roper med siste pust av min stemme: Du har ikke lov til å gå der å glemme!» 
Så la oss hedre våre veteraner og alle de som gjorde det de gjorde for at Norge skulle bli et fritt land i 1945.»
Bildet under: Rebecca Larsen holder minnetale ved Greipstad kirke 8. mai 2021. (Foto: Jon Aamodt). 
Veteran Morten Hoem legger ned krans ved minnesteinen over russiske krigsfanger, veteran Kay Ove Steinsland til høyre i bildet og veteran Daniel Sørensen blåser fanfare. (Foto: Jon Aamodt)
Powered by Labrador CMS