De er bønder i fra «Vågsbyen»

Vidar Pettersen, Per Otto Hansen og Asbjørn Lindeland er oppvokst på bondelandet. Det vil si i gamle Vågsbygd, som på 1950 og litt utpå 60-tallet rommet en snaut håndfull tusen innbyggere. I dag bor det et par og tyve tusen mennesker her, og mange flere er på vent i takt med den store utbyggingen som er på vei. Enkelte såre sjeler kaller hjemstedet sitt i dag for «Vågsbyen».

 

Nå er riktignok Asbjørn Lindeland født ute i Kuholmen på andre siden av sentrum, men etter å bodd i Vågsbygd i godt over 60 år, kan han godt kalle seg for en ekte Vågsbygd-gutt.

«Nå skal vi ut å slå bøndene fra Vågsbygd», var et kjent begrep den gang guttelagene i fotball fra Start, Donn og Vigør skulle kjempe om poeng på den gamle idrettsplassen i Vågsbygd. De tre klubbene hadde sine treningsøkter og spilte sine hjemmekamper på treningsbanene på gamle ærverdige Kristiansand stadion på Lund. De hørte liksom mer til byen, disse guttegjengene som spilte ball sammen og mot hverandre den gang. 

Det var jo bare den vesle Lundsbroa som skilte dem fra sentrum av Kristiansand. Da var det noe helt annet å reise helt ut til Vågsbygd. Først gjennom hele byen, så forbi en gigantisk fabrikk på gamle Vesterveien (Falconbridge). Ferden videre gikk forbi enkelte bondegårder hvor både griser, kyr, hester og fjøs ga klare meldinger om at nå var bygutta eller «Londskrågane» kommet langt ut på landet. 

Slik de nok også følte det de gangene de skulle over Varoddbroa og langt ut i Randesund for å spille ball. Der var det også mange bønder som styrte med dyr og jordbruk i hverdagen. Frem til den enorme utbyggingen med årene begynte å skyte i været, og bondegårder ble lagt ned.

 

- Visst minnes vi dette. På den tiden fantes det jo intet liv på steder som Slettheia, i Voiebyen eller på Andøya. Der var det knapt hus å se. Det var i midtre Vågsbygd det skjedde, sier Vidar Pettersen, Per Otto Hansen og Asbjørn Lindeland til N24 da vi møtte dem i Auglandsbukta for et par dager siden.

Vidar jobbet i 30 år på Fiskå Verk, en av hjørnestensfabrikkene i bygda, som sammen med Lumber og etter hvert Øgrey Mekaniske, Bredalsholmen og Boss Industrier førte til flere arbeidere og tilflyttere, og enda mer bebyggelse.

- Jeg minnes det ble sagt at mye av utbyggingen i Vågsbygd kom samtidig med at det blant annet jobbet rundt 1.500 personer på Fiskå Verk, sier Vidar.

Per Otto Hansen var maskinentreprenør fra 1957 og i en liten mannsalder frem i tid, mens Asbjørn Lindeland begynte som elektrikerlærling på Fiskå Verk, han ble ingeniør før han tok steget over i læreryrket. De tre guttene har alle vært ihuga Våg-patrioter. De har spilt mye ball i bydelsklubben, de har vært ledere, trenere og dommere. Den gang foregikk det meste på Vågsbygd stadion. 

I dag er flere fotballbaner spredd rundt i hele «Vågsbyen». I tillegg kan de skilte med både Vågsbygdhallen, Karusshallen, og så har de hall på Møvig. Videre har de Amfi Vågsbygd med svømmehall, bibliotek og legesenter i samme bygg. Ellers er det spredd dagligvarebutikker rundt om i de forskjellige små bydelene.

 

Selv om alder skiller litt mellom de tre guttene, gikk de alle på Vågsbygd skole i guttedagene.

- Skolen var for elever fra første og frem til syvende klasse, sier de, og legger kjapt til at på fritiden var det idrett det handlet om.

- IK Våg ble stiftet i 1938. De drev med fotball, håndball, ski, svømming og skøyter. Og alt lå inn under ett styre, sier Asbjørn Lindeland.

- Det er rart å tenke tilbake i tid. Det krydde jo av bondegårder. Vi hadde Willoch Gård, Voie Gård, Grisebygda, Haldor Hansen og Johan Olsen i Augland, videre Justvikgården på Fiskå og Edvard Fiskå i Lumberkrysset. Og så har vi jo Bakken Gård på Møvig som holder hjulene i full sving ennå, fortsetter Per Otto Hansen.

Gamle Auglandskiosken var nok det store treffstedet for ungdommen før i tida. Samt at det var en del som også samlet seg ved de mange nummererte bussholdeplassene i den gang vesle bydelen.

- Det skjedde jo litt av hvert rundt omkring. Det ble jo dannet noen smågjenger ut fra der hvor vi bodde. Stopp 16 og 21 var vel de mest «beryktede», selv om det vel aldri skjedde noe dramatisk. Jeg holdt til på stopp 16, ler Vidar Pettersen.

De første høyhusene, eller blokker, dukket opp i nedre Slettheia på midten og i slutten av 1960-tallet. På midten av 1970-tallet skjøt ei høyblokk på toppen av den gang Vågsbygd senter opp i  været, og ble plutselig synbar for mange beboere i midtre Vågsbygd. Og mer skal komme. Planleggingen av leilighetskomplekser flere steder er for lengst varslet, og salget er allerede i gang. At det i tillegg skal bygges stort på Fiskåtangen, forteller i klar tekst at nye beboere etter hvert er på vei til «Vågsbyen».

- Vi hilser nye beboere hjertelig velkommen. Selv om det finnes enkelte steder hvor vi kan få oss litt god og varm mat å kose oss med, savner vi en skikkelig spiserestaurant. Det hadde gjort susen. Så kunne det godt ha dukket opp en elektrisk butikk. Det hadde vi før, sier de tre «Vågsbygd-bøndene», som også er skjønt enig om at det kunne vært gjort noe nede i Auglandsbukta.

- Det har jo blitt fint på Jaktodden. Men, i og rundt stasjonsbygget på «tappen» kunne vi ønsket oss ett eller annet, avslutter de.

Bildet under: Bakken gård er den eneste av de gamle gårdene i Vågsbygd som fremdeles drives for fullt med melkeproduksjon. (Foto: Kristiansand kommune).

Vågsbygd/Kjos ved Willoch gård. Dato ukjent. (Foto: Ukjent)

Augland, Skyllingsheia og Jaktoddveien i 1946. (Foto: Ukjent)