De dro ut fra Høllen

Det er et mirakel at de klarte å ta seg over Nordsjøen, de fem unge karene som dro ut fra Høllefjorden og Kjeøykjøyden høsten 1941. Med kurs for England. Og nesten like mirakuløst er det at alle overlevde krigen. 

Tenk det: De utfordret den beryktede Nordsjøen i en 21-fots motorbåt og tok i vei fredag den 26. september klokken 20.30, med vann og proviant for fire dager! Men, de møtte uvær på Doggerbank, ganske heftig, og i lang tid var båten og de fem om bord helt i elementenes vold.

Først mandag den 6. oktober, mer enn ti døgn senere, en gang mellom klokka 22.00 og 24.00, ble de tatt om bord i en britisk vaktbåt og neste morgen satt i land i byen Sunderland på Englands østkyst. Dette ble trolig den aller mest lagvarige overfarten fra Norge under krigen.

Til sammenlikning: Min egen svigerfar Søren Brandsnes og to kamerater som dro en drøy måned tidligere, brukte kun to døgn og to timer fra Lindesnes og over til Aberdeen i en 20 fots båt, ironisk nok sikkert den raskeste overfarten under krigen. Riktignok kunne de dra strake veien, med seil, motor og i sterk medvind. 

Einar Kristiansen, 23 år gammel og fra Høllegada, den store og kraftige Waldemar Lund fra Vognsneset lengst øst i Søgne, Håkon Arnt Stenmo, oppvokst på Ålo, lang og slank, den blonde David Skråvik, i arbeid på Høllen trevarefabrikk og så Frank Åvik, butikkbetjent hos Ditlefsen i Høllen, kvikk i replikken.

De hadde en drøm sammen. Et felles mål. Det var å komme ut i aktiv kamp mot dem som hadde okkupert landet deres og tatt fra dem friheten. Båten fikk derfor navnet «Fri». På Frank og Davids hybel hos Anna og Karl Reinertsen satt de og planla turen. Denne lå like ved siden av Ditlefsens butikk, innerst mot heia, nåværende Høllegada 23.

Dagen kom. De gikk med oppakning og ankom fra ulike kanter, så seg mistenksomt om til høyre og venstre og smatt så inn på Midtskauveien, den gamle stien over Amfenesheia der de møttes på avtalt bestemmelsessted klokken 16.30. Så tok de seg ned til sjøen der robåten til jøssingen Erling Kvåle lå klar, etter avtale. Med last og alle fire om bord rodde de ut de få hundre meterne til Kjeøykjøyden ute i Høllefjorden, alt i godt skjul for okkupantenes skarpe øyne og kikkerter på Høllebakken, Braneset på Åroslandet og fortet på Helgøya. 

Her lå Waldemar klar med båten. De hadde sammen fått kjøpe en nesten ny båt. Den oppfinnsomme og lokale motorkonstruktøren Ole Tjomsland i Solta hadde laget en ny dieselmotor til dem. Waldemar hadde så tatt båten med til bortgjemte Vognsneset og forhøyet rekka med et 7-tommers bord, dessuten forsynt skjekta med olje fra farens skøyte, drivanker, oljepose og kompass. 

Einar og Waldemar var i min fars familie og omgangsvenner hos oss, derfor fikk jeg inn deres dramatiske historie allerede på 1950-tallet. En utrolig, eventyrlig historie for en liten gutt, som satt med store øyne og vidåpne ører.

For jøye meg for dramatikk! Ute i Nordsjøen får de et fryktelig uvær over seg. Særlig på Doggerbank, der en kjempebølge skyller både Einar og Waldemar over bord. Båten blir halvfull med vann, motoren stopper. Men begge kommer seg om bord igjen, utrolig nok, alle øser for livet, og etter noen timer får de motoren i svev. For søgninger er flinke sjøfolk: Til og med klarer de å få kuttet vekk et tau i propellen. I det været! To mann holder Waldemar i beina mens han bruker kniven. 

Men, de lider fryktelig av mangel på mat, og særlig ferskvann. Dessuten var det stor fare for at havet nå vil ta dem inn til tyskokkupert Nederland..

Mandag den 6. oktober, mellom klokken 22.00 og 24.00 ble de praiet av en britisk vaktbåt utenfor Sunderland. Da de neste morgen kom inn til havnen, ble kullsjauerne så begeistret for de tapre nordmennene at de spontant foretok en innsamling av penger og sigarettstumper, i alt 35 shilling. 

Snart ble de sendt til London, der de ble grundig forhørt: Var de tyske spioner? For ingen kunne klare å krysse Nordsjøen i det været (bortsett fra søgninger..)

Det gikk godt. Det norske programmet på BBC sendte ut avtalt kodemelding til Norge og som omsider ble fanget opp av familiene deres hjemme: «Tyttebærene er kommet vel fram.»

På minneplata i Kjeøykjøyden står det: 

«I en 21 fots motorbåt drog disse unge menn herfra den 26, sept 1941 for å delta i Norges frigjøringskamp.»

• Einar Kristiansen
• Waldemar Lund
• David Skråvik
• Håkon Stenmo
• Frank Åvik

«Kall på min ild og ungdom» (Nordahl Grieg)

Avduket ved Frigjøringsjubileet i 1995.»

Det var fylkesmann Oluf Skarpnes som foretok avdukingen. Det vil si, det var egentlig undertegnede som medlem av komiteen på hans vegne, for han selv var noe forhindret med sitt vonde kne og kunne ikke komme i land fra rutebåten ”Høllen”. Denne lå kloss oppunder land, men terrenget var nokså kronglete i de dage. Nå er det kommet brygge der.

Og alle fem overlevde krigen, etter en tapper innsats. Waldemar mistet det ene øyet under en torpedering. Da ville de dimittere ham, men han var skytter om bord, og som han sa: De kunne bare våge, for «det trengs bare ett øye for å sikte.»

Det var som sagt motorkonstruktøren Ole Tjomsland på Solta som laget en motor til de fem i den aller største hemmelighet. Nazi-tyskerne må ha ant at han hadde hjulpet dem, men de kunne ikke bevise det. Olav Danielsen arbeidet på verkstedet til Ole. Han har fortalt undertegnede at en dag mens de stod på verkstedet, kom plutselig en høyere offiser inn og brukte en fryktelig kjeft. Han brølte!

De på verkstedet hørte på skyllebøttene og forstod ikke så mye, men de skjønte såpass at okkupasjonsmakten hadde en sterk mistanke om at de hadde hjulpet englandsfarerne. Men, like fort som offiseren var kommet, forsvant han og slo igjen døra med et brak. Idet verkstedfolkene var i ferd med å gå tilbake til arbeidet der de slapp, slapp det ut av den meget avbalanserte Ole: 

«Ska sei han derre va go i tysk ..» 

Sist oppdatert 05.09.2020 klokken 09:20 av Nicolai Prebensen

På minneplata i Kjeøykjøyden står det: ”I en 21 fots motorbåt drog disse unge menn herfra den 26, sept 1941 for å delta i Norges frigjøringskamp". (Foto: Jostein Andreassen)

De fem satt i Frank Åvik og David Skråviks hybel og planla flukten. Huset tilhørte Anna og Karl Reinertsen i Høllegada.  Hybelen var i det innerste rommet mot heia, like ovenfor Ditlefsens gamle butikk som nå er omgjort til leiligheter. (Foto: Jostein Andreassen)