«Synne» sank utenfor Hirtshals: - Jeg skulle vært om bord

Det er lørdag, og nærmest på timen ett døgn siden fisketråleren «Synne» forliste utenfor Hirtshals. Hjemme på Mæbø på Flekkerøy sitter Jostein Sigurdsen i sin koselig enebolig med utsikt utover Lindebøkilen. Han er ennå skjelven etter sjokkmeldingen han fikk fra en arbeider fra Vestkajens Maskinverksted, der «Synne» hadde ligget i mange uker etter å ha kjørt på Store Fladeskjær utenfor Flekkerøy 6. mars.

«Synne har forlist og sunket» stod det og lese på telefonen til den snart 60 år gamle Flekkerøy-fiskeren. Og Jostein, nærmest i sjokktilstand, skrev tilbake. «Hva er det du skriver?».

- Og det skrev jeg med veldig store bokstaver, sier Jostein til N247, dagen derpå.

- Etter ei lita stund fikk jeg en telefon fra verkseieren, og han fortalte at begge mine gode arbeidskolleger hadde blitt berget, og at det stod greit til med dem.

Jostein er skjelven i stemmen, og selvfølgelig følelsesladet. I går, like før «Synne» la ut fra Hirtshals, fikk han ei melding fra båteier at nå la de på vei ut av den tidligere fiskelandsbyen på «Toppen av Danmark» som de pleier å markedsføre seg med i denne så kjente handlebyen for oss nordmenn.   

- Jeg sende et par-tre kjappe tilbakemeldinger og spurte om et par ting, men fikk ikke svar. De hadde vel nok med sitt for å komme seg ut av havna, for det var før forliset, sier Jostein.

-De skulle hjem og vaske båten i Arendal, der båteieren kommer fra. Og til mandag skulle den 60 fot store båten legge til kai ved Bøteriet på Flekkerøy for å bygges om fra en tral til dobbeltrål. Samt at en del annet skulle gjøres i tillegg, sier Jostein, som, hvis helsa var på hans side, ville vært med og hjulpet i arbeid.

Etter uhellet utenfor Flekkerøy 6. mars, reiste Jostein med «Synne» ned til Hirtshals for å fikse skadene. Men så slo koronaen til, og alarmklokkene ringte like høyt i Danmark som her hjemme. Jostein kom hjem til øya den 12. mars. Den 7. mai reiste han ned igjen. Rett og slett for å holde litt vakt over båten, samt og gjøre en del forefallende arbeid. Men helsen sviktet litt, og etter som både dager og ukene gikk, måtte han melde pass. Det ble sammenhengende syv uker i Hirtshals før han dro hjem til Flekkerøy igjen. Da hadde han jobbet samtlige syv dager i uken, og fått unnagjort mye.

- Jeg verket noe forferdelig i leggene mine, og klarte knapt lenger å gå rundt der nede på det danske verftet. Derfor ringte båteier til min fiskerkollega, og spurte han om han kunne overta jobben min. Så onsdag kom jeg hjem til øya, og torsdag kom min kollega innom Flekkerøy for en lite prat, og en «god tur-hilsen». Det var i forgårs, og dagen etter gikk båten ned, og her sitter jeg på lørdag bare døgnet etterpå sammen med N247 og kona mi Anne Grete. Helt uvirkelig. 

- Det er vondt å tenke på. Hadde ikke leggene mine sviktet, skulle jeg vært med på denne turen, sier Jostein, mens han vanker litt rundt i den flotte hagen, og klør seg litt ekstra i hodebunnen. 

Ennå litt i sjokk, og tårene presser litt på. Det som har skjedd der ute på andre siden av Skagerrak er ennå like uvirkelig som beskjeden han fikk fredag i 16-17-tiden fredag. Men det som forsvant i havet, var jo bare stål og jern. Det andre handler om kjøtt og blod.

- Du skal bare vite hvilke fantastiske gutter vi snakker om. Jeg har vært på sjøen i mange, mange år, men i det siste året har jeg kjørt brød opp Setesdal for «Gomann», samt å ha jobbet hos vaktselskapet «Bravo». Da båteier kom og spurte om jeg kunne tenke meg å mønstre på hans nyinnkjøpte fisketråler, takket jeg ja. Eller det var vel kona mi som gjorde det. Hun har alltid støttet meg i dette yrket, og hun syntes jeg burde ta jobben. Så ble det slik, og så sitter jeg her nå, uten noen båt å gå til, og uten noen jobb. Men for all del, de to guttene ble reddet. Jeg er så glad, så glad som tenkes kan, midt opp i alt det andre triste. 

- Båteieren er en fantastisk sjef, og han har ikke blod i årene. Der renner det saltvann. Han er en prima fisker. Det samme gjelder min andre kollega, som kommer fra ei lia øy borte fra Hidra-kanten. En fantastisk kar, som jeg hadde sett frem til å jobbe videre sammen med. Nå må vi bare vente. Jeg ser frem til å treffe dem igjen, sier Jostein, mens han pusler rundt i hagen en liten tur igjen, og trekker litt på smilebåndet. Ikke over at han ikke var om bord denne fredagen. Men for at de gode kameratene greide seg.

- Dette handler ikke om meg. Det handler om de to som var om bord. Og jeg har fått enkelte spørsmål om hva som kan ha skjedd. Det vil komme for en dag. Spekulasjoner vil det alltid bli. Men, jeg syntes folk bør tenke seg mer om før de går ut med ting de ikke vet noen som helst ting om. Jeg syntes ikke noe om slik. Det kommer ei sjøforklaring, og der kommer ting frem. De sanne ting, sier Jostein alvorlig, før han vil ha litt tid for seg selv. 

Tankene må synke inn. Det ufattelige som skjedde der ute på havet i går, kunne gått helt galt. Men redningen var heldigvis nær. Fiske-kameratene er i live, og for Jostein er nettopp det det eneste som teller i disse timer, og i dagene og ukene som kommer.   

Jostein sitter og prater med kona Anne Grete i solkroken hjemme i huset på Østerøya. (Foto: Arild Hansen)

Jostein er en tusenkunstner i å lage båtmodeller, og hva ellers det måtte være. (Foto: Arild Hansen)